Nr. 194: Levende stillhet

Jeg nærmest lister meg med bilen for å rekke ettermiddagsbadet før mørket våkner og dagslyset går til ro.  Et helikopter durer over tjernet denne ettermiddagen. Denne stillheten som normalt ligger og roper her ute, blir i dag overdøvet av et bråkete helikopter som rydder i skogkanten ved tjernet litt lenger borte. Jeg overhører, kler frydefullt av meg og går målrettet ut i det kalde vannet. Får kontroll på pusten og svømmer noen runder før jeg løper opp og tørker meg. Har blitt avhengig av disse kalde livsbejaende badene, og går ikke opp før jeg har god kontroll på pusten. Omslynget av kaldt, stille vann og en aldrende høst. Heldig!

Det sies at om noen år, så vil det være stillheten vi vil savne mest. At det kommer til å være så mange av oss og så mye menneskeskapt støy, at stillhet blir en mangelvare.

For meg er stillhet livsviktig, og en av mine viktigste verdier. I stillhet kan jeg være også når det stormer. En ting er stillhet rundt meg, en annen ting er stillheten i meg. En ro, en væren – en altomslukende følelse av tidløshet, som gir rom for dønn tilstedeværelse, refleksjon og kreativitet.

Stillhet defineres som et totalt eller relativt fravær av lyd, og er det motsatte av bråk. Omgivelser hvor lydnivået ikke overstiger 20 decibel betraktes som stillhet.  I mange kulturer benytter mennesker seg av stillhet for å vise sin respekt for død og sorg. 

Jeg benytter meg av stillhet i respekt for livet og hva jeg trenger for å føle meg hel.

Når morgenstillet er over, og lydene konkurrerer om oppmerksomhet, finnes  det ikke noe bedre enn å oppsøke naturen. På en stubbe kan jeg sitte og lytte til stillhetens mange lyder, og kjenne at jeg blir sprell levende, sansene våkner og hjertet får los.  Vi er heldige som lever i Norge, som fortsatt har denne muligheten. De aller fleste som oppsøker naturen, melder at motivasjonen nest etter trim og fysisk form, er naturens stillhet og fred.

Å finne stille rom i seg selv, også når det stormer i livet, eller der det ikke er mulig å flykte fra menneskeskapt støy, er også rom det kan være godt å være i. Det er fullt mulig å trene på indre stillhet.  Noen ganger er det fint og mer enn nok bare å observere livet og verden fra sitt stille rom.

Kanskje er det litt som Hans Børli sa det i Levende Stillhet at «vårt morsmål er stillhet»? Så får vi håpe at vi mennesker  klarer å stoppe vår ødeleggelse av naturen med alskens teknologi, mekanikk og forurensning. La oss fortsette å jobbe for at det skal finnes urørt natur og levende stillhet!

Så hvordan er det med deg og stillhet? Hva er stillhet for deg?