Nr. 189: Det viktigste er at du har karakter…(r)

I psykologien omtales selvfølelse som evnen til å akseptere seg selv og respektere seg selv som grunnleggende god, tross kjennskap til sine svake sider. At du liker deg selv for det du er.  (Stein & Book 2000). Dette gjelder både utseende og prestasjoner. At du føler deg verdifull, har selvrespekt, selvtillit og vet hva du mestrer og er kompetent til.  Dette forutsetter at du kjenner deg selv. De med lav selvfølelse, føler seg verdiløse, er selvkritiske, har dårlig selvtillit og føler seg inkompetente og mislykket.

Hva skjer med et barn som bare roses for det det gjør? Hva skjer med et barn som bare roses for det det er? Hva skjer med et barns selvfølelse som bli mobbet, trakassert eller misbrukt i oppveksten? Hva skjer med barn som bare blir premiert og sett når de presterer noe bra? Vinner? Og hva skjer med oss inn i voksenlivet? Hva slags leder blir du om selvfølelsen er skadeskutt – for høy eller for lav?

Det går fint an å ha høy selvtillit, og en ganske så dårlig opplevelse av egenverd og selvrespekt. Og motsatt.  Ofte møter jeg mennesker som gjennom livet har matet selvtilliten, for å kompensere for lav selvrespekt. De presterer igjen og igjen – og anses ofte som dyktige i det de gjør, men likevel opplever de selv en sterk uro og mismatch – som om de går rundt og er redde for å bli gjennomskuet. Som om de lider av  «Jeg er jo ikke så bra som de sier at jeg er»- viruset. De som alltid har et men, og som kanskje ikke takker for komplimentene, men som alltid gjerne vil ha noe negativt å legge til. Når disse menneskene får i oppgave å anerkjenne seg selv gjennom å måtte si noe de ER, vil de ofte trenge litt starthjelp. Med mental trening over tid kan heldigvis hjernen endre spor. Det finnes ingen quick-fix, men ved å observere, erkjenne, akseptere- kan vi trene mentalt og erstatte de destruktive egenskapene ved selvfølelsen med mer konstruktive.

Omvendt kan man på grunn av stor selvrespekt være klar over sine svakheter, som igjen kan gi utslag i dårlig selvtillit.

I vår kultur kan vi bli så desperate etter å få vår belønning for det vi gjør, at vi glemmer og overser verdien av det å være.  Det å verdsette et menneske for det han eller hun er, er å gi dem betingelsesløs aksept og verdi som person.  

Må du gjøre noe for å være noe? Hva skjer når du da mister jobben? Uforskyldt? Dømt til arbeidsledighet? Eller du blir syk, og kan ikke gjøre noe? Du MÅ ta det med ro? Hva skjer når de store traumene skjer i livene? Hvem vil klare seg best? Den med høy selvtillit eller høy selvrespekt?  Eller kanskje den med akkurat passe selvtillit og god selvfølelse? Vi har alle et iboende behov for å vokse og utvikle oss, men det finnes nemlig ikke noe system som sier at en elefant er bedre enn en fisk.

Augustmåned er for veldig mange elever og studenter, tiden for nye begynnelser og prøvelser. Da er det viktig, kjære ungdom og pårørende,  å huske på at etterhvert som du blir utsatt for prøver, tentamener og eksamener, er disse til for å teste hva du KAN, ikke for å teste hva du ER. Glem aldri det!

Og som jeg sier det til mine ungdommer som står foran nye kapitler i livet;  det viktigste er ikke hva du får i karakter – det viktigste er at du HAR karakter og gjør ditt beste.