Nr. 186: På tide å stå opp fra de døde?

Påsken er for lengst over! Men oppstandelsen lar kanskje vente  på seg?

Jeg husker meg selv på vei til en av mine aller første faste jobber. Nyutdannet. Nysgjerrig. Motivert. Struttende av optimisme og arbeidslyst. Jeg merket ikke noe de første dagene. Men etter noen få uker, etter en stund ble det slik, at jeg grudde meg til å komme om morgenen. Jeg pendlet langveis fra på den tiden. Kom med toget og måtte ta trikken videre opp til kontoret. Var alltid tidlig ute. Men hun som da var min leder, var aldri fornøyd. Hun nappet i fra meg konvoluttene hvis hun så jeg tilfeldigvis la ned en faktura feil, hang over skulderen min –  fnøs til meg da jeg skrev en skrivefeil, eller gjorde noe annet hun tenkte hun kunne gjøre bedre selv. Det var ikke alltid det hun sa. Men hun hadde et mesterlig kroppsspråk som kunne gjøre varme til kulde. Så det endte med at jeg ble stående nede ved Trafikanten til at jeg akkurat rakk kontoret tidsnok – Slik slapp jeg å være der mer enn jeg trengte. Den vonde klumpen i magen hver eneste morgen.  Jeg var svært ung – jeg meldte meg til et par vikarbyråer, og sa opp jobben til slutt uten å ha noe fast å gå til. Det ordnet seg veldig fort. Slik havnet jeg etter hvert i denne bransjen. Jeg var heldig! Erfaringen lærte meg mye om lederskap – eller fravær av lederskap. 

Akkurat nå går hele verden rundt og venter på at livet tar sin vante form igjen. For noen handler det om å komme tilbake til jobben de er permittert fra. Noen gruer seg til å komme tilbake til jobb – for å komme tilbake til sjefen som ikke ser de – eller som nettopp behandler de tilnærmet som beskrevet ovenfor.  Til oppgavene som ikke lenger gir de noe. For noen handler det om å ikke komme tilbake til en jobb overhodet. De som mistet jobbene rett før påske, rett etter jul eller en gang i fjor.

For noen handler det om å komme tilbake til en hverdag hvor de ikke er ment til å jobbe – men de skal likevel tilbake til sin hverdag. Uansett ståsted, gjelder det samme for alle; vi bør alle se oss selv i speilet og anerkjenne oss for det vi er der vi er.  

Vi leter stadig etter mening. Fordi vi kan det i vår del av den vestlige verden. Du tenker at det bør ligge en dypere mening bak alt dette du ikke liker å gå til – ikke liker å være. Særlig etter lange ferier eller lange perioder med stillstand, pleier det å skje noe med folk. De begynner å lengte eller lete  etter nye muligheter – andre muligheter.  Og alt for ofte har de det for travelt med å komme seg vekk. Slik blir det en flukt fra noe, og man kan risikere og havne et sted nok en gang som også blir midlertidig. Fordi det var ikke så nøye hvor du havnet – du kom deg jo vekk – De verste tilfellene er der for de som sier opp uten å ha noe å gå til og så blir det vanskelig å få seg noe nytt.  Noen ganger er likevel dette den eneste muligheten til å finne tilbake til seg selv igjen.  Men i slike situasjoner, er det lurt å ha flere tanker i hodet – særlig knyttet til økonomi og om du kan ha råd til å leve uten lønn i noen måneder.

Vi har alltid et valg! Du kan velge å bli – du kan velge å gå til noe annet – du kan velge å skape noe nytt selv – du kan velge å ikke jobbe. Alle valg får konsekvenser. Gjør et personlig regnskap over hvor du står – hva du har – forstå hva du vil og hva det er du lengter etter –  og lag en plan for å komme dit!

Et lite tips; det er ikke sikkert at drømmejobben ligger annonsert ute noe sted. Mellom 50-60% av alle stillinger annonseres ikke. Så det gjelder å bruke nettverket sitt godt, og du bør absolutt ligge med en god profil på Linkedin som en begynnelse.

Med ønske om en vidunderlig reise mot alt det nye som ligger foran oss, og i oss! Når vi vil og våger kan det utroligste skje!

Hjertet og viljen, ikke den dårlige samvittigheten, bør styre hva vi velger

og hva vi velger bort.

(Hanne Hide)