Nr. 184: Å ta bolig i seg selv

I helgen har jeg vært på en av mine restitusjonsnisjer – steder der jeg trekker meg tilbake for å være meg selv. Stille tid. Tanketid. Lesetid. Skrivetid. Frisk luft. Snø. Ski. Søvn. Familie.  

Det hender at vi tøyer personligheten vår så mye eller så lenge, at behovet for restitusjonsnisjer dukker opp. Det er nemlig ikke bra for oss å forestille seg for lenge eller for mye. Du har det selvsagt best når du kan være deg selv så mye du kan. 

I helgen har jeg lært meg dette nye ordet; RESTITUSJONSNISJER. Jeg har endelig  lest ferdig boken Stille skrevet av advokaten Susan Cain – som blant annet handler om introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke.  Boken kan jeg virkelig anbefale. Den handler ikke om at introvert er bedre enn ekstrovert eller motsatt – men den handler om å forstå og kjenne hverandres styrker og egenskaper i en verden hvor det ekstroverte idealet i stadig større grad preger vår kultur.  Det handler blant annet om å våge å sette seg selv i rett lys, og at vi bruker de evnene som er gitt oss  til å gjøre det arbeidet vi elsker.

Susan Cain skriver blant annet at «vi ville hatt det bedre hvis vi vurderte mulighetene til restitusjonsnisjer like nøye som vi sjekket fraværsregler ved familiekriser og helseforsikringsplan, før vi takket ja til en jobb. Introverte bør spørre seg; kommer jeg til å få holde på med min type aktiviteter som å lese, lage strategiplaner, skrive og forske? Kommer jeg til å få sitte for meg selv og jobbe, eller vil jeg måtte forholde meg til det konstante presset i et åpent kontorlandskap? Ekstroverte bør også se etter restitusjonsnisjer. Gir jobben muligheten til å snakke, reise og møte nye mennesker? Er arbeidsmiljøet stimulerende nok? Hvis jobben ikke er perfekt for meg, er arbeidstiden fleksibel nok til at jeg får avreagert etter jobb?»

Jeg er så heldig at jeg sitter og intervjuer digitalt en del yngre mennesker mellom 18 og 25 år. Ei klok jente på 18, med femtiårs erfaring – satt der sterk, rakrygget og modig,  etter først og ha fortalt meg om barndommmens konstante mobbing mellom 1- 9. klasse pga kronisk sykdom, – at «når jeg tenker tilbake, så er jeg er glad for de årene, for de har gjort meg til det mennesket jeg er i dag! I dag velger jeg å se på meg selv som unik, spesiell, og jeg skal vise verden at jeg kan oppnå det jeg vil!» Jeg ble selvsagt svært positivt berørt og tenker at kan en 18 åring klare å komme så langt med en så tung historie – kan hun komme så langt hun vil. Hun er praktisk talt allerede der! Og slik er verden full av energiske, ustoppelige ungdommer som står på trappene til sine første jobber. De er både ekstroverte, introverte og mange midt i mellom; ambiverte. Og mange introverte er allerede dyktige til å spille ekstroverte.  En dag håper jeg alle dere unge  finner det som vekker deres lidenskap eller som fungerer som en velkommen utfordring i arbeidslivet, og at dere underveis lærer dere å kjenne egne restitusjonsnisjer!

Det bor umåtelig mye godt i kommende arbeidsstokk,  ta de vel i mot, kjære venner.

Det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er. (Thorvald Gahlin)