156: Kunsten å kjede seg

Jeg kjeder meg, mamma, sier vesla mi! Har du en plan? Jeg kjeder meg jeg også, svarer jeg, og i dag har jeg ingen plan! Det er nesten enklere de dagene det er hjemmeskole.

Min yngste datter har down syndrom, og forstår ikke alt hva som skjer. Men hun har forstått at vi ikke kan ha besøk eller gå på besøk, skole eller aktiviteter. Og hun har forstått at mamma må være lærer, og hun liker det. Jeg liker godt å være hjemme jeg, sier hun. Hun har også forstått at hun må vaske seg grundig og bruke Antibac. Men hun kjeder seg mye mer enn normalt. Og jeg tror hun lengter, som oss andre, etter liv, nærvær, samvær og mer friksjon. For jeg tror også at hennes sjel kjenner at vi blir litt mer mennesker gjennom andre. Jeg gleder meg til vi er frie igjen, sier hun. Hun forstår nok mer enn vi noen ganger tror.

Jeg går turer i skog og mark. Har alltid gjort det. Men nå litt oftere. Jeg må gå av meg uroen, rastløsheten, kjedsomligheten. Jeg tror det ligger i vår natur å være i bevegelse. Småfuglene kvitrer, og maurtuene våkner sakte til liv, på nivå med samme fart som oss selv uten at de føler seg nevneverdig stresset. Jeg går utenfor den vanlige stien. Der ingen har gått. Jeg elsker det. Oppmerksom på hvor jeg går. Full fokus for å ikke skli på en stein, røtter eller våt jord. Faren for å bli både våt og møkkete blir større. Og jeg kjenner dagens regn trekke seg inn i de utette joggeskoene. Det er bare fint.Jeg hopper opp på en stubbe. Får utsikt. Kjenner at jeg lever. Lukker øynene mot solen og hører vinden rasler i trærne selv i de uten løv. Falleferdige trær knirker mot de stående. Nesten som oss mennesker, tenker jeg. Noen rasler, noen faller, noen står. Og noen knytter røtter, verner om, tar vare på og viser omsorg, som trærnes røtter som kveiler seg i kilometer.

Jeg gleder meg til skjærtorsdagen, mamma, sier vesla. Så bra, svarer jeg. Husker du hva som skjedde på skjærtorsdag da? Jesus ridde på en hest, svarer hun. Eller på et esel, sier jeg. Og det var palmesøndag det. Samme det, han kom ridende ihvertfall. Men det er ikke derfor hun gleder seg. Hun gleder seg til skjærtorsdag for da har hun hørt rykter om at påskeharen kommer, om han finner veien, for han pleier jo å finne oss på hytta, i snøen. Og i år har påskeharen lovt henne et kjempestort egg fordi hun har klart å slutte med noe som ikke er så hyggelig. Så vi håper påskeharen husker det!

Kanskje er det nesten som om vi er noen ørkenvandrere hele gjengen for tiden. Hva er alt dette vi mennesker lengter etter? Og så alt dette andre, som vi sier at vi ikke rekker? Bare jeg får tid skal jeg…. Bare det ikke var så travelt så skulle jeg…. Og så midt opp i dette kaver vi etter ting vi tror vi lengter etter…

Hva skjer med deg når du kjeder deg? Hvem blir du da?

Kanskje er det akkurat dette vi trenger for å finne tilbake til oss selv og det vi lengter etter på ekte? Kanskje er det noe i hurtigsamfunnet som må relæres? At vi er inne i en lang overgangsfase hvor fraværende muligheter blir til muligheter? Og i mens skal vi bare ha nok mot til å være i kjedsomligheten, og lære barna våre akkurat det samme. Kanskje oppdager du noe du liker, noe du har savnet, noe du har mistet eller noe du har utsatt alt for lenge? For noen ganger skal ikke smerte fjernes, noen ganger skal vi bare være i den. Nå skal vi gi hverandre lov til å kjede oss. I mens skal vi følge alle forholdsregler og gjøre alt det som er riktig for at færrest mulig skal lide eller dø av corona. Vi andre er heldige som får lov til å kjede oss!

Og glem ikke kjære venner, at en ørken er også full av liv! For å oppdage det, krever det at du er dønn til stede – her og nå!

God påske til dere alle fra oss i Bevisste Valg!