skip to Main Content
Nr. 130: Et Kort øyeblikk Mellom To Evigheter

Nr. 130: Et kort øyeblikk mellom to evigheter

Har du hørt om han som satte verdensrekord i å gå sakte? Eller olympiskrekord? Norgesmester? Ikke jeg heller!

Hvorfor skal det være så vanskelig å gå sakte? Nå mener jeg SAKTE altså… Helt fra vi var små har vi blitt skyndet på – lært oss å haste – alt haster, du må skynde deg å stå opp, skynde deg på badet, skynde deg med frokosten, og skynde deg på buss, og skynde deg hjem, for du skal skynde deg å spise middag, om du rekker, før du skal skynde deg på trening eller øvelse. Så må du skynde deg ut av garderoben etter trening, for da skal foresatte skynde seg hjem for å dusje etter å ha syklet for nye personlige rekorder for å skynde seg for å rekke å hente deg, slik at du kan skynde deg til å gjøre lekser for så å gjøre deg klar til å skynde deg dagen etter. Og til slutt må du skynde deg å sove da, så du får sovet nok timer… Så kan du vel skynde deg med å bli stor likesågodt, skynde deg å velge utdannelse, skynde deg å få en jobb, (men du bør for all del ikke skynde deg med å få barn da!!), skynd deg med å etablere deg – og siden kan du skynde deg å dø.

Men først skal du leve!

Setter du deg noen ganger mål om å gå så sakte du klarer? Hva tror du skjer med kroppen når du går sakte? Saktere! Det sakteste du faktisk klarer? Prøv da vel – start med det vanlig hurtige som du pleier, og reduser gradvis farten – et par lengder hver vei – slik at du til slutt bare nesten beveger føttene foran deg. Prøv det! Å gå på det mest sakte i noen minutter. Hva skjer med kroppen din? Skummelt? Du kjenner pusten din? Finner din indre kropp? Får kontakt med deg selv kanskje? Nei, hvordan skulle det bli, om alle fikk denne forløsende kontakten med seg selv, kjenne egne behov og lengsler, og finne ut av hva som er viktig for en? Hva skulle det bli med oss mennesker – om vi alle fant tilbake til oss selv, vår egenverd og selvkjærlighet, og slik kunne ta mer bevisste valg? Risikoen er å finne ut at du er bra nok akkurat som du er? Er du klar over hvor mange som da ville ha tapt penger på det?

Alt går så fort ropes det – nå må vi henge med – det nytter ikke å sove i timen, da går det nedenom å hjem. Vi connecter oss digitalt, snakker ikke med naboen, ringer sjelden og besøker hverandre enda sjeldnere, og later som om vi er sosiale gjennom sjeleløse møter på nett, med fantasivenner og mennesker som utgir seg for å være noe helt annet enn det de er. Vi forer våre egoer med likes og kunstig framsnakking, og i mens vokser ensomhetens trær som en vill skog, flere havner i psykiatriens værelser og selvmordsraten øker.

Alle disse dagene som kom og gikk….

I helgen forsøkte jeg en tur ut i naturen, det gjør jeg for så vidt ofte – men i dag hadde jeg som formål å gå det sakteste jeg kunne. Jeg ble sittende å meditere i 20 minutter på en stubbe ved vannet mitt, men selve gangen dit og hjem, ble av veldig variert fart… Jeg glemte meg rett og slett bort. Men takket være meditasjonen, ble verdifulle minutter til kontakt, sjelefred og frihet, og jeg kunne gå med lett pust hjemover selv om det gikk fort fordi jeg frøs noe så inderlig. Stubbestønn på denne tida, er nok litt i kaldeste laget når en har kledd seg litt feil.

Men naturen, kjære venner – verdens beste medisin; stå under solstrålene og la lyset få ta bolig – tunge usanne tanker kan du la fly med vinden. Naturen gjemmer de mest dyrbare skatter, og om våren er det virkelig som å gå på skattejakt!

Så kjære følge, at selv om det stormer rundt deg, kan du øve deg på å gå sakte i din indre kropp! Det er ingen verdens ting du må i livet, det eneste må i så fall være å dø. Ved hvert eneste valg, skaper du livet ditt, la det bli bevisste valg!

Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.

(Phil Bosman.)

Back To Top