Nr. 103: Er du ikke du heller helt som du skal?

Det kan være interessant å sitte og lytte til samtaler og observere andre mennesker, uten alltid å si så mye selv. Ord, kroppsspråk og holdninger de velger bevisst og ofte ubevisst – når de skal fortelle noe de har opplevd og erfart, eller bare ytre noe de mener. Eller når noen ytrer noe uten å si et eneste ord, kanskje uten å være det bevisst selv en gang?   Ja, jeg skal ikke påstå at jeg alltid har rett i alle mine analyser, antagelser eller observasjoner. Vi tolker alle det vi ser ut i fra den vi er og våre tidligere erfaringer – og vår hukommelse kan være både lunefull, konstruktiv og komplett feilaktig. Det er mange fallgruver. Men jeg velger å anta at jeg har en  relativt god evne til å fange opp kroppsspråk, stemninger, holdninger og toner blant folk. Og det skal innrømmes at jeg nok har en tung allergi mot folk som snakker ned andre, særlig de svakeste – ikke bare verbalt, men de som løfter øyebryn i hån uten forståelse eller kunnskap, later som de ikke ser, stenger ute, ikke tar hensyn til, ikke snakker til, ikke involverer, – ikke på noen måte bryr seg om eller prøver å forstå.  Dette kan ofte være de samme som i store ord går i front mot mobbing når det handler om egne barn, men som i samme åndedrag snakker  nedsettende om de som ikke er helt A4 som «raringer», eller «ikke er helt som de skal».

Nå er det lenge siden jeg forsto at vi mennesker har et iboende psykologisk behov for å plassere verden i forhold til oss selv. Det gir oss en viss orden.  Slik plasserer vi hverandre mer eller mindre bevisst i båser. Jeg er normal – ergo er du som ikke gjør eller er som meg unormal  eller i beste fall ikke helt som du skal!  Men hva om barn vokser opp med den type atferd, ord og handlinger?  At alt det andre gjør, er feil, galt eller tullete? Og du vokser opp med voksenpersoner som rakker ned på, snakker ned og latterliggjør og i verste fall straffer de eller det som er annerledes enn det de selv tror på, handler etter og tenker? 

Ord og kroppspråk er ikke nødvendigvis mobbing i seg selv, men ord, ytringer og kroppspråk kan signalisere noe til barn og unge som gjør at de oppfatter noe veldig galt som riktig, rett og normalt å gjøre, mene og være.  Og vi tror at vi kan bekjempe mobbing på skolen? På arbeidsplassen?  Hvem lærer barna våre å mobbe? Hvis ikke du som voksen starter med å se deg selv i speilet og gjøre et lite personlig regnskap i forhold til hvordan du kommuniserer med de rundt deg?  Ord du velger, tonefall, kroppspråk – medfører de  toleranse, raushet, forståelse og evnen til medfølelse – eller fordommer, hat, negativitet og ondsinnethet?

Det har vært mye fokus på mobbing både på skole og i arbeidslivet de siste årene. Og det er bra. Men hvem lærer barna våre mobbing av? 

Mer enn 40 000 barn mobbes viser elevundersøkelse fra 2016. 40% av elevene sier at dette ikke fanges opp av de voksne.  135 000 voksne nordmenn går rundt med selvmordstanker som følge av mobbing på arbeidsplassen i følge en ny studie fra forskere ved Statens arbeidsmiljøinstitutt og Universitet i Bergen. Hvem skal bekjempe mobbing om ikke vi voksne starter med oss selv – hver og en av oss?

Eller er vi mennesker så små at vi alltid må ha noen å se ned på, rakke ned på, for å selv føle oss store? For å tåle og leve med oss selv? Så enkelt det det er å velge ut de som er annerledes og tilsynelatende svakere? Så hvordan snakker du om de som er skadet etter ulykker eller forandret etter sykdommer, har en annen legning, hudfarge, religion, kommer fra et annet land eller har et syndrom? Hvordan snakker du om de arbeidsløse, de trygdede, de psykisk syke, de demente, sjefen din, medarbeideren din, kona di, mannen din, naboen din, naboens barn, kollegaene dine? Og hvordan snakker du om deg selv? 

I mens lærer jeg mitt barn, som er født annerledes, at hun er vakker og vel skapt – akkurat slik som hun skal være! Hverken hun, du eller jeg, er feilvare! Vi er alle unike, naturlig kreative, hele og ressursfulle, og vi bør gi hverandre den sjansen. Ikke alle kan alt, men alle kan noe! Hvem skal være rollemodeller, om ikke vi voksne?

Med ønske om en speilende uke, hvor vi velger våre ord, meninger og handlinger bevisst – slik at vi kan lede oss selv til et mobbefritt samfunn!