Nr. 102: Ser du ikke skogen for bare trær?

Det blir rett og slett for vanskelig for meg, sier kvinnen foran meg. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare det. Om det i det hele tatt er mulig?   Okey, svarer jeg. Det kan hende det er vanskelig, men ingen ting er umulig.

Og du er en av de, svare hun lettere humoristisk. Ja, jeg er kanskje det, sier jeg stille.  Du kan velge å ikke klare det, fortsetter jeg. Du kan velge å fortsette og gjøre det du alltid har gjort. Det er et valg du tar. Men la det bli et bevisst valg. Eller  du kan la meg ta  deg med på et lite eksperiment, så kan jeg kanskje vise deg hva som kan være mulig om du skifter perspektiv. Det du nå opplever som om du sitter fast, kan kanskje ha en  løsning fra et annet perspektiv. Men det er vanskelig å komme dit når du sitter fast der du er nå, uten verktøy og kanskje litt drahjelp. Men tro meg, alt er i deg. Det er ikke slik at du er ødelagt eller ikke riktig satt sammen. Alt du trenger for å komme dit du vil, er i deg, du har bare ikke sett det på en stund… 

Hun ser på meg. Vil prøve. Alt er bedre enn å være der hun er nå. Håpløs. Full av frykt. Vi har jobbet sammen en periode med hennes verdier, og jeg introduserer henne nå for perspektivstjernen. Hun starter med å legge ønsket situasjon skrevet på en lapp i midten av stjerna, og starter med å stå i nåværende perspektiv. Her får kvinnen lov til å fortelle om hvordan det ser ut fra stedet som stopper henne i komme videre – her er alle stemmene rundt henne, som påvirker valgene hennes. Her har det bygd seg opp mange usannheter og virkelighetsfjerne sannheter – gjennom påvirkning fra stemmer som sier

«det er farlig det», «er du virkelig så god», «det er så utrolig mange dyktige der ute», «du kommer til å angre», «er ikke du for gammel», «dessuten kommer du ikke til å klare det», «du er vel egentlig ikke smart nok heller», «hva tror du naboene vil si?» «Du skuffer foreldrene dine!» «Du klarer faktisk aldri å gjøre noen ting riktig!» ….osv osv…

Hun beskriver perspektivet som et rom med begrensninger, et rom uten lyst, uten løsninger, kaldt, mørkt, dystert,  hele kroppen er preget av at hun ikke ønsker å være der, her blir hun handlingslammet, redd, hun står nærmest og skjelver. Som  om hun fryser. Fra dette perspektivet ser hun ingen muligheter til å nå målet sitt.  

Vil du at jeg tar deg til et annet perspektiv? Spør jeg. Kvinnen er med på leken, og følger gladelig med videre.  

Det fordrer mot, vilje og ønske om endring, for å være med på denne leken som er alvorlig nok. Det finnes ingen quick-fix på slike trøstesløse spor i hjernen, men med vilje, mot til endring og strategisk målrettet mental jobbing – er det mulig å endre spor og skape nye spor over tid.  Dette er kun et bittelite utdrag og et lite eksempel på hvordan det kan jobbes. 

Nå er vi i et annet perspektiv – eller rom om du vil, forteller jeg. Hva er ditt favorittsted? Firenze, svarer hun, med stjerner i øynene. Hun står stille og ser på meg.  Firenze! svarer jeg begeistret. Så dette rommet er Firenze.  Hvordan er det i Firenze? Kvinnen smiler,  får lyserøde kinn. I Firenze er alt mulig, svarer hun. Her lever jeg i pakt med meg selv. I flyt. Her blir fargene sterkere, alle sanser blir sterkere. Hele livet blir sterkere. Jeg våger mer, ler mer, danser mer, er mer tilstede, her og nå. Ingen ting er skummelt. Alt er mulig! Vi blir i dette perspektivet en stund, og  vi nærmest danser coaktivt med armene i været i dette rommet. Og jeg spør henne så; fra dette perspektivet, hvordan er mulighetene for å oppnå det du ønsker?  Fra her er alt mulig, forteller hun entusiastisk. Her er jeg bra nok og helt i pakt med den jeg er innerst inne. Og hva sier det deg? spør jeg. At jeg kan tro på at jeg får det til, at jeg har det i meg. At alt jeg trenger, det er jeg allerede.

Så hvis du vil nærme deg din ønskede situasjon, hva er det første steget du skal ta, spør jeg ?….  

Vi fortsetter med flere perspektiver, og ender til slutt tilbake på Firenze hvor alt er mulig; til hun selv er med på å skape sin hjemmeoppgave til neste gang, en utfordring- en forpliktelse – som vil kreve en endring hos henne – noe hun må trene på, anstrenge seg for å oppnå – slik at målet til slutt kan nås. 

Dette var en liten smakebit på en av mange måter, jeg jobber med coaching på. Noen ganger sitter vi så fast i fastlåste tankemønstre at vi ser ikke skogen for bare trær. Da kan hjelper det ofte å skifte perspektiv; gå deg en tur, luft dine tanker med noen du vet vil deg vel og som evner å lytte, reis til et fremmed sted, opplev noe nytt, gjør noe du aldri har gjort før. 

Hva ville du ha rådet din beste venn eller venninne til, om de satt med tilsvarende utfordring som deg selv? Hvorfor ikke behandle deg selv med samme kjærlighet og respekt?

Don´t you ever leave home without your shower of selflove – livet er for kort til det!  Jeg ønsker deg en uke med mot, vilje og bevisst selvledelse!