«Tro ikke alt du hører, si ikke alt du vet, da sparer du mange bører…
Nr. 68: Ja visst gör det ont!
Finnes det noe vakrere enn når våren vinner over vinteren, og det ikke lenger er noen tvil om hvilken årstid det er? Slik har det vært i helgen! Når alt som kan krype og gå kommer ut av husene sine, og du reoppdager naboene som om de har vært på en lenger reise. Det livnar i lundar og lauvast i li! De første sykkelturene er tatt, de mest ivrige har hatt sin første grillings på terrassen. Trampolinene er satt opp i hagen, og gynger i takt med lattermilde barneben og muntre voksenkropper som fryder seg omkapp, og fotballene som spretter frem og tilbake på gårdsplassene. Det er sisten og gjemsel og lek ute uten jakke, skjerf og lue! Terrassedøra kan stå åpen!
Hver årstid sin endring! Med våren kommer ønsket om noe nytt, noe annet – drømmene våkner – drar i oss, vekker oss – og spør oss er dette alt? Tiden er knapp. Forstår du det ikke? En dag er du ingen ting. Hvor lenge skal du gå å undre, før du gjør alvor av det du tenker på?
Om du ikke har gjort det enda, kanskje alt ligger i hodet og vaker – forvirrer deg, frustrerer deg, skremmer deg, spenner deg? – Sett opp dine mål for deg selv nå, og skriv dem ned. Se levende for deg, hvordan du vil at livet ditt vil være, når du når dine mål. Vær omhyggelig og nøye med dette, velg ting som er viktige for DEG, i stedet for å nå andre menneskers mål.
Jeg tror at de aller fleste mennesker har et grunnleggende ønske om å leve meningsfulle liv. Av og til trenger vi likevel hjelp til å ta tak i oss selv – og de modige gjør nettopp det når de kommer til meg. Flere og flere tar ansvar mot en større selvbevissthet med respekt for seg selv og anerkjennelse av egne verdier. Hva kan du bidra med med å «bare» være deg? For alt er i deg.
Det koster å våkne, det koster å gå i seg selv og være ærlig mot seg selv. Men har du tid til å la være?
Med ønske om en deilig første mai uke til dere alle!
Ja visst gör det ont
Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? Varför skulle all vår heta längtan bindas i det frusna bitterbleka? Höljet var ju knoppen hela vintern. Vad är det för nytt, som tär och spränger? Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger. Ja nog är det svårt när droppar faller. Skälvande av ängslan tungt de hänger, klamrar sig vid kvisten, sväller, glider - tyngden drar dem neråt, hur de klänger. Svårt att vara oviss, rädd och delad, svårt att känna djupet dra och kalla, ändå sitta kvar och bara darra - svårt att vilja stanna och vilja falla. Då, när det är värst och inget hjälper, Brister som i jubel trädets knoppar. Då, när ingen rädsla längre håller, faller i ett glitter kvistens droppar glömmer att de skrämdes av det nya glömmer att de ängslades för färden - känner en sekund sin största trygghet, vilar i den tillit som skapar världen. Karen Boye