Nr. 62: Mennesker som aldri er nervøse, er inntørket?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men noen ganger ramler jeg litt ut av mitt gode skinn.

Det kan være stunder hvor jeg famler, lurer og engster meg for om jeg er på rett vei – på rett spor. Som om jeg brått blir rammet av et tankevirus; «Det er jo så mange dyktige folk der ute, så hvordan skal jeg kunne måle meg med dem?»-viruset. I slike stunder blir jeg nok lettere nevrotisk. Ja, kanskje ikke i ordets rette forstand – for jeg har jo ikke akkurat en nevrose. Men denne frykten for å ikke være bra nok, kan noen ganger komme snikende.

Heldigvis har jeg gjennom årenes løp, lært meg noen teknikker for å raskt krype tilbake til mitt gode skinn. For det er jo der jeg vil være – det er der jeg er ekte – det er der jeg er i flyt.  De aller fleste bekymringer er innbilninger eller selvkritikkeren som har banket inn konstruerte sannheter i et forsøk på å knekke deg. Hvorfor hjernen kodes slik, har jeg ikke 100% call på, men det jeg vet er at jeg er godt i gang med å rekode den gjennom iherdig selvledelse og trening gjennom mange år. Det gjelder  å minne seg selv på at en ikke er kommet så langt for å gi seg!

Når vi rekrutterer, testes og måles kandidater også opp mot den såkalte nevrotismedimensjonen gjennom personlighetstesting. Denne dimensjonen beskriver ens tendens til å tåle stress og usikkerhet uten sterk bekymring og engstelse. I motsatt ende finner vi de som har sterkere tendens til å oppleve slike negative følelser også uten at det nødvendigvis har skjedd noe konkret som utløser slike følelser. Er man lett tilbøyelig til å la seg påvirke av vonde følelser, ender man opp med å utvikle irrasjonelle ideer og oppfatninger om både seg selv og andre. Som leder bør du ha god evne til å tåle stress og ansvar. 

Neste gang du kjenner frykt, kan du ikke bare akseptere den? Den er menneskelig!  Det er ikke farlig å være redd! Det er kjipt, men det er ikke farlig! Og hva skulle du egentlig gjort uten frykten? Årene har vist meg at jeg trenger frykten for å kunne omdanne den til kraft!  Og hva er det verste som kan skje?

Med ønske om en kraftfull uke til dere alle!

Frykten gikk og brysket seg,
med nesa i sky og brystkassa frem –
han eide!
Lenger fremme på veien
fikk han se en skapning
som sto og sperret veien.

”Hvem er du?” brølte Frykten
”Hvordan våger du å sperre veien for meg?
Vet du ikke hvem jeg er?!”

”Jo,” svarte skapningen,
”Jeg er Motet.”

Hun så ham rett inn i øynene
så Frykten måtte vike for blikket,
for det begynte å bli så stikkende varmt.
Dessuten var hun blendende vakker.

”Ta hånden min”, sa Motet og strakte ut sin hånd.
Motvillig strakte Frykten ut sin hånd
nesten uten å tenke.

”Slipp meg,” sa Frykten – han angret.
”Hvorfor det?”, spurte Motet
og festet grepet
slik at de smeltet riktig sammen.
”Vet du det ikke?
Jeg er en del av deg-
du trenger meg!”

Frykten ble fylt av en forferdelig optimistisk sødme
Han svettet, stønnet og skrek;
”Du fyller snart hele meg!
Kan du stoppe nå?”

”Ja, jeg skal la deg få en liten plass”, svarte Motet
«Du skal få bo her på min venstre lilletå.
For jeg er ingen ting uten deg!
Vi tilhører hverandre
Uten deg er jeg motløs
Og uten meg er du fryktløs.
Sammen kan vi utføre mirakler,
bare vent!”

(Tove M. F. Lie )