skip to Main Content

DNV GL

Sertifiseringen er et kvalitetsstempel i markedet og dokumenterer  relevante kunnskaper innenfor fagområdet. Dette innebærer at vi legger vår stolthet i å vedlikeholde og holder oss oppdatert innenfor faget, slik at vi til enhver tid kan bidra til en profesjonell rekrutteringsprosess for kunde og kandidat. 

 

CPCC

Sertifiseringen, CPCC, betegnes som gullstandarden innen coaching. Co-Active Training Institute har eksistert i mer enn 25 år, og er i dag en av verdens ledende på utdanning av coacher. Co-Active coaching bygger på grunntanken om at alle mennesker er naturlig kreative, ressursterke og hele.

ACC

Associate Certified Coach (ACC) er en internasjonal coachsertifisering, og det første sertifiseringsnivået i den internasjonale coachorganisasjonen ICF. For å oppnå ACC må du være akkreditert gjennom en ICF godkjent skole, som Co-Active Training Institute (CTI), og bestå etikk-eksamen Coach Knowledge Assessment test (CKA).

Nr. 45: Sjenansetemmer

host

 

Ser dere himmelen om morgenen? Om kvelden? Alle fargene, luktene, lydene, kjenner dere lufta? Endringene fra dag til dag? På vei til jobb, hender det at jeg bare må stoppe bilen og se, kanskje ta et bilde. Himmelen i rosa, gule og blå sjatteringer, morgentrøtt sol som slåss mot tåke og dis som danser lekende lett bortover Vorma på vei mot morgenkjekke Mjøsa. Noen ganger kan noe være så vakkert at det gjør vondt!

Denne morgenen har jeg samtale med en flott, ung kandidat.

«Jeg synes det er vanskelig å snakke om meg selv,» sier den unge flotte kandidaten som jeg sitter og intervjuer. «Du har sikkert lagt merke til at jeg er litt sjenert,» fortsetter han. «Men jeg er blitt bedre og bedre på å utfordre meg selv, så jeg har til tross for det, vokst mye i de siste to jobbene!» «Så bra,» svarer jeg. «Og så bra av deg at du setter det på agendaen for å temme sjenansen! Du vet, når du evner å sette ord på det, slik som du gjør, reflekterer over det, og utfordrer seg selv på det, er du dømt til å få mer kontroll. Sjenanse kan avlæres – ihvertfall kan du lære deg å temme den, « smiler jeg. «Og det er vel kanskje nettopp det du opplever ved å presse deg selv utenfor komfortsona?»  Kandidaten nikker og smiler tilbake.

Og er du klare over hvilke styrker det ligger i det å være sjenert eller å ha vært sjenert? spør jeg. Kandidaten smiler usikkert. «Det har jeg aldri hørt noen si,» svarer han. «At sjenanse kan være en styrke?»

«Jeg vet mye om sjenanse,» svarer jeg. Å være sjenert er «å ha vanskeligheter med å nærme seg andre på grunn av fryktsomhet, forsiktighet eller mistro. Den sjenerte er forsiktig og uvillig til å møte eller ha noe å gjøre med en viss person eller visste ting.» Han er forsiktig i tale og handlinger, rygger tilbake for selvhevdelse, er følsom og fryktsom. Kan være tilbakeholden eller reservert av mangel på selvtilllit.» 

 

Om å spille normal

Hun gjemmer seg bak skjørtet til mor når noen kommer på besøk. Legger armen beskyttende over ansiktet hvis noen ser på henne. Vil ikke møte blikk. Vil ikke at de skal se henne. Eller er det noe hun ser, som hun ikke vil se?  Sier bare noe hvis hun blir snakket til. Hun er liten for alderen, sjenert, følsom, rødmende og har en tendens til alltid å føle seg dum. Kanskje de vil se at hun ikke er verdt et ord?

Hun lærer seg tidlig at det lønner seg å liste seg i den forbudte voksne verden. Hvor barn skal være stille.  Manøvrer seg lurt som bare et barn kan det. Klart hun kan være stille. Hun gjemmer seg så de ikke ser henne, lytter, observerer og lærer seg aldri å si meningen sin. Hun hører og ser, får innsikt og vet mye hun ikke sier. 

Men hun vokser til, og sjenansen hindrer henne ikke i å gjøre ting hun har lyst til. Hun elsker å synge! Og alle voksne vil ha jenta til å synge, men hun synger bare hvis hun får stå bak ei dør så de ikke ser henne. Da synger hun av hjertens lyst, og fryder seg over applausen bare hun slipper å se de øynene.  Hun lever kanskje litt ved siden av.   Og fryder seg stille hver gang hun får noe til. Og hun får mye til. Hun gir seg ikke. Hun øver mye. Og overrasker seg selv gang på gang. Kommer seg på scena til slutt. Og hun får mye ros – men det går liksom ikke til hjertet.  Hun kan kjenne lykkerusen der og da – elsker mestringsfølelsen – men det går aldri til hjertet. Blir aldri helt fornøyd.

Hun blir trygg i et lite klassemiljø og får venner. Men hun hengir seg ikke, knytter seg ikke til noen – ingen får eie henne. Og hun eier ingen, men de vet de kan stole på henne og de liker å være sammen med henne. 

Jenta har en iboende kraft og et driv som utvikler seg etterhvert til å bli større enn frykten. Hun jobber hardt, og hun leser i tidlige ungdomsår om sjenanse – om at noen hevder at sjenanse er tillært og kan avlæres.  I mens har hun blitt en kløpper til å spille normal. 

 

Kjære sjenerte!  Det er på tide å anerkjenne seg selv! Jeg tror dere får med dere en dimensjon i livet som ikke ikke-sjenerte har mulighet til å forstå. Å være sjenert betyr ikke alltid at man ikke er sosial! Jeg tror ikke lenger at sjenanse bare er tillært – høyst sannsynlig er det også her en kombinasjon mellom arv og miljø. Hindrer sjenansen deg i å leve ut den du er innerst inne, kan du og bør du ta grep. Lær deg å bruke den positivt! For mange sjenerte er også kreative, kunstnerisk anlagte, empatiske, givende og samvittighetsfulle. Ofte har de et rikt indre liv med sterk intuisjon.

Og husk, når du skal på jobbintervju – er det desto viktigere for deg å forberede deg godt til samtalen – slik står du best rustet i konkurransen mot alle de ekstroverte som ikke er sjenerte. Kjenn deg selv – og snakk fra hjertet. For det er dessverre slik, at det er ikke alltid den mest kompetente som får jobben, men den som selger seg best.

Jeg ønsker dere alle en anerkjennende dag!

 

Deilige høst! Min sjel er viet til den, og hvis jeg var en fugl, ville jeg fly over jorden på jakt etter kommende høster.

Georg Elliot

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Back To Top